Geir og Øysteins natur & kartmysarlag
Klikk på bildene for full størrelse
Det var helt herlig å være tilbake på kartmysartur etter et års pause -- et år der jeg ikke engang visste om
jeg noensinne kom til å komme meg ut i terreng igjen. Det var hovedmålet i listen over mål jeg satte opp
for meg selv på Nordås, men listen ligger litt høyere, for målet er å gå alene uten hjelpemidler, og det er
jeg ikke helt klar for ennå...
2022 -- Nytt år, og håp om revitalisering av kartmysarlaget. Jeg var på kontroll på Haukeland i begynnelsen av januar, og ble kjørt på MR av en skjønn sykepleier som jeg ikke kan
huske å ha sett før. Men hun husket tydeligvis meg godt, for på vei ned sa hun, “Vi får håpe 2022 blir et godt år for deg. 2021 var jo temmelig kjipt.” Jeg syns det er fantastisk at det er
så mange av de ansatte der som husker meg fra oppholdet i fjor -- jeg har visst tydeligvis vært en spesiell sak for dem, og blir lagt merke til at det går så bra...
Vi har fortsatt å gå turer, egentlig tøffere og tøffere, selv om balansen har vært litt frem og tilbake. I god kartmysar-ånd var Geir med på mange av disse turene, men Nora var alltid
med, og nødvendig for å støtte meg, spesielt når vi gikk utenom skogsveiene. Ved nyttårsskiftet følte vi at tiden var moden for å gå tur som kunne klassifisere som kartmysar-tur.
Så Geir ble invitert til en runde på Brandsneset, og vi gikk litt røffere terreng enn vi har gjort i de siste turene.
Etter noen prøveturer uten støtte fra verken Nora eller stav fant vi ut at det burde gå an å forsøke seg på kartmysartur
helt på egenhånd. Selvsagt var Geir der hele tiden og kunne tre støttende til om nødvendig. Men helt fantastisk viste
det seg at jeg klarte å gjennomføre hele turen uten noe hjelp -- første gang på et år og helt storartet! Faktisk første gang
jeg har vært på tur i terrenget uten Nora også. Hun har vært til uvurderlig hjelp, men det var nå flott å kunne demonstrere
at jeg greier meg alene, da. Og det gikk i stor grad i ganske så røft terreng også, så dette var virkelig et fremskritt av
dimensjoner. Det er herlig å være tilbake i turmodus -- forhåpentligvis er vi der. Klart det er et stykke til jeg greier all slags
terreng, men dette var virkelig et langt skritt.
Våren er kommet til kartmysarlaget! Det var virkelig herlig med årets første tur i vårlig og relativt mildt og
solrikt vær. Det går fortsatt fint å fote seg på egen hånd, så dette er kjempe-positivt.
En litt lengre og tyngre tur. Kubakkene har jeg ikke gått på mange år, og stien fra Kubakkene og ned til leirplassen var tidligere en
favoritt, så det var gøy å få gjenoppleve den traseen, selv om den ble litt i bratteste laget noen steder -- men det gikk jo fint!
Litt kaldere i dag, og litt mer skyet, men alt i alt veldig fine forhold, så det ble nok en flott tur.
Dette ble en litt for tung tur for meg -- mye stigning og rufsete terreng ble en utfordring. Men det gikk jo bra, og det
var en flott tur, og skikkelig gøy at jeg faktisk klarte å gjennomføre, selv om jeg slet med balansen i store deler av
traseen. Vi må bare innse at det er et stykke igjen til “normalform”, om jeg kommer tilbake til det... Gøy at Bjørn
var med på turen!
Planen var å gå på oppsiden av vegen mot Vetlebrekkvatnet. Da det viste seg å være en del snø i terrenget foreslo
Geir å endre planer, så vi endte opp på neset nedenfor Rolvsvåg, langs fjorden. Det var et veldig godt forslag! Flott
turterreng uten for mye stigning, og for det meste god sti. Ikke så veldig langt, men det passet i hvert fall meg veldig
godt etter forrige ganske tunge tur...