Tur 1: 3. jan 2021: Prestegardskogen Kart: Møsnuken, 1:5000 / 5m ekv.

Prestegardskogen har vi gått noen turer i nå, og den passet ypperlig for årets første tur i nydelig vær med barfrost. Ikke av de tyngste turene, helt ideell for å riste av seg jule og nyttårsfeiringen og komme seg ut i skogen igjen. Ikke så lenge siden forrige gang i P-skogen, men helt annerledes vær og tur.

Tur 2: 8. jan: Kalandseid Kart: Svartevatn, 1:6250 / 5m ekv.

Dette er også deler av en av Øysteins favoritt-treningsrunder fra gamle dager. Det var kaldt og klart, barfrost og bunnfrosne myrer gjorde det lett å gå, og terrenget her er jo bare helt herlig. Mye av turen i villmarksterreng, og når det kan forseres uten slit er kartmysarlaget storfornøyd. Det ble en veldig fin tur.

Tur 3: 13. jan: Røttingen SV Kart: Røttingen (ny), 1:5000 / 5m ekv.

Kaldt og fint vintervær, men i meste laget snø for fotturer de fleste steder. På Røttingen var imidlertid snødekningen begrenset, og dermed fikk vi anledning til å legge under oss den delen av øyen som Ø. fortsatt ikke har besøkt. Det ble nok en fin ettermiddagstur, og om glatt noen steder helt fine forhold.

4: 17. - 18 jan og resten av våren: Haukeland Universitetssykehus Nordås rehabiltilering

Natt mellom 17. og 18. januar ble jeg plutselig rammet av hjerneblødning (egentlig hjernehinneblødning). Det er ingen tvil om at rask og resolutt reaksjon fra Nora (ringte 113 og fikk meg av gårde til tross av protester fra meg), rask reaksjon fra ambulansepersonell, og dyktig håndtering på operasjonsbordet reddet livet mitt den natten. Takk til lege Sven Harald Mørkved, som er en fantastisk person som vi har hatt mye kontakt med, og har mye å takke for. Han var en slik lege som inngir full tillitt, og er flink til å formidle sine tanker og syn til pasienten (meg). Han beskrev forøvrig hjerneblødningen som “svært alvorlig”. Jeg husker ingenting fra oppholdet på Haukeland -- vet ikke engang at jeg noensinne har vært der. Men Nora og Linn fulgte meg opp tett hele tiden (pga koronaen fikk jeg bare lov til å ha besøk av to personer), og har laget dagbok og hendelsestre og mål/ønske-hjerter, som er utrolig kjekt å se tilbake på i ettertid. Et utvalg opplevelser fra “treet”: 28.1: Smilte 29.1: Satt på sengekanten, og kontakt med Nora.   4.2: Sto   5.2: Snakket 16.2: “En helt annen situasjon...” 17.2: Gikk med preikestol 23.2: Flyttet til Nordåstunet Tiden på Nordåstunet husker jeg mer av, og her hadde jeg det ettter forholdene fint. Jeg kom meg overraskende bra og fort, og pleierne og legene på Nordås kalte meg for en “solskinnshistorie”. I ettertid må vi tenke på at Nora forberedte seg på at jeg kanskje måtte tilbringe resten av livet i rullestol, og at hodet ikke ble helt bra noensinne (grønnsak?). Men jeg trente mye på Nordåstunet, og etter en stund gikk jeg flere runder rundt i bygget, og til og med flere turer rundt på utsiden sammen med sykepleiere. Jeg husker spesielt Anne-Marit og Agatha, som tok seg veldig godt av meg. Trente også med fysioterapeuter, blant annet med matlaging (laget suppe til meg selv til lunsj etter å bli kjørt i rullestol til og fra Kilden for å handle ingredienser), og spilte spill -- Maxiyatzy og en memory-variant. Banalt, men alt var bidrag til å få meg tilbake til hverdagen. Det viste seg at det var en begrensning i hvor lenge jeg kunne være på Nordås, og den var i praksis allerede overskredet da vi kom til midten av april. Planen var derfor at jeg skulle flyttes til etellerannet sykehjem-lignende sted der Nora antakelig ikke ville få besøke meg. Jeg følte meg nå “veldig bra”, og følte at hvis jeg ikke fikk fortsette på Nordås ville jeg veldig gjerne rett og slett reise hjem. Det var ikke helt liketil, for så frisk følte nok ikke de ansvarlige på Nordås at jeg var. Men der var vi heldig at Nora jobber i og er utdannet i helsevesenet. Så etter en “intervjurunde” ble det bestemt at Nora var i stand til å ta vare på meg, og i slutten av april fikk jeg reise hjem til Dådyrvegen. Det var helt fantastisk kjekt, det gikk fantastisk bra, og det var aldri noen grunn til å se seg tilbake. Med base hjemme fikk vi hjelp av “innsatsteam” fra Kilden (Nora sin jobb) -- Linda, Johanna og Inger, pluss Eva synspedagog. Men det viktigste vi gjorde var nok at vi nesten daglig gikk tur -- mest på skogsveier i Stendaskogen, Os, Hausdalen, Ytrebygda, Havet, Riple/Totland, Alvøen og andre steder som også kartmysarlaget har vært. Jeg ble også sliten av “alt” veldig fort, så vi tok en del “treningsturer” der vi kjørte bil i flere timer, og fikk da turer til nordre Askøy, Voss og Kvamskogen o.a. Dette for å øve seg til tur til Geilo som vi hadde planlegt til oktober, og veldig håpet vi skulle greie å gjennomføre. Og det gikk bra -- strålende faktisk. Null problem å gjennomføre 4 timers biltur til hytten, og det gikk aldeles fint å gå opp til hytten og ned igjen -- faktisk gikk vi P-plass til hytten hver dag hele uken vi var der oppe, så formen var aldeles utmerket, og selve oppholdet på hytten var rett og slett fantastisk. På denne tiden er jeg nesten tilbake til normalen form-messig. Eneste problem er at mat ikke alltid smaker så bra, og balansen er ikke så god, spesielt når jeg reiser meg etter å sittet en stund og brodert eller spilt dataspill. Men utholdenhet er blitt mye bedre. Mens jeg i begynnelsen bare klarte å brodere et kvarters tid sitter jeg nå i flere timer. Og mens jeg ikke har følt meg klar til å finne frem byggesettene ennå, har jeg bygd mye avanserte lego-byggesett. Der kan også nevnes at mens jeg skalv ganske mye på hendene og var plaget av dobbeltsyn den første tiden etter jeg kom hjem fra Nordås, så har begge disse plagene forsvunnet helt ettersom året gikk. I løpet av høsten ble også balansen stadig bedre, og etterhvert gikk vi turer på stier i røffere terreng -- helt fantastisk å etter hvert føle at jeg var tilbake! Men balanse / smak / generell form er ikke helt tilbake til normalen. Dette skyldes iflg Sven Harald at dreneringen av lillehjernen ikke er optimal, og han vil derfor foreta en “siste” operasjon og sette inn ytterligere et dreneringspunkt. Dette ble gjort i februar 2022, og fra da av bør det gå jamt på fram mot normalisering som i “gamle dager”